Hvem "vi" er, framkommer ikke av reportasjen, men det kan i høyden dreie seg om en håndfull mennesker i løpet av de nærmeste tiårene. Og ganske sikkert ingen av dem Klassekampen vil være talerør for.

 

Det er altså svært få av oss som kommer til å få glede av planter som kan vokse i et miljø preget av "mangelen på gravitasjon" og sterk stråling. Det er heller ikke mange som vil få nytte av planene om å sende sebrafisk ut i rommet i 2008 for å avdekke hemmeligheten bak at astronauter rammes av beinskjørhet.

 

Derimot er det svært mange mennesker på vår egen planet som kunne hatt nytte av planter som er bedre tilpasset marginale jordbruksområder her. I følge FN lever 854 millioner mennesker med konstant underernæring og 36 millioner mennesker dør hvert år på grunn av sult og sultrelaterte årsaker. Hvert år øker antall sultne med 2- 3 millioner. Matbehovet er altså langt større på Tellus enn på Mars.

 

Agronomisk forskning kan naturligvis ikke alene løse disse problemene, da de i stor grad er et resultat av politiske og økonomiske misforhold. Men jord- og planteforskning vil måtte spille en viktig rolle i arbeidet for å utrydde sult i verden. Dette arbeidet vil bare bli viktigere etter hvert som endringene i klimaet blir større.

 

En plante som kan gi gode matavlinger i savanneområder eller utvikling av virksomme og rimelige medisiner mot malaria vil ha en nytteeffekt som er flere millioner ganger større enn en plante som kan vokse i et romskip eller et middel mot beinskjørhet hos astronauter.

 

Midlene som brukes på dette prosjektet er naturligvis små i global sammenheng, men som bonde og matprodusent reagerer jeg rent etisk på at det i det hele tatt brukes menneskelige og økonomiske midler på et felt som bare vil komme noen svært få rike til gode. At denne paradoksale ressursbruken bare er en del av en verden der godene er hårreisende urettferdig fordelt, gjør naturligvis ikke saken bedre.

 

Ole-Jacob Christensen, 19.07.07

Styremedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Oppdatert: 19.07.2007