Landsmøtet i Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil derfor oppfordre regjeringen til å søke bredere allianser i WTO bygd på artikkel 11 i FNs "Internasjonale pakt for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter" fra 1966, som slår fast at "Statene som deltar i denne Pakten anerkjenner den fundamentale retten hvert menneske har til å skånes for sult, og setter i verk, hver for seg igjennom internasjonalt samarbeid, de nødvendige tiltak."
Forhandlingene i WTO har til nå tatt for lite hensyn til de forskjellige forhold bønder i ulike land arbeider under, og behovet for en landbrukspolitikk tilpasset lokale forhold. Skal sulten bekjempes, må alle bønder, små og store, sikres levelige driftsforhold.
Forhandlingene har gitt lite gjennomslag for u-landenes rett til å beskytte egen matforsyning, og de blir nektet å innføre de landbrukspolitiske tiltak som har vært, og er brukt for å støtte landbruket i rike land. Høyt subsidierte varer fra rike land utkonkurrerer derfor u-landsvarer både på verdensmarkedet og på u-landenes hjemmemarkeder.
Landsmøtet mener det er grunnlag for at Norge tar initiativ til en bred allianse i WTO blant annet på følgene grunnlag:
- Beslutninger i WTO underordnes Pakten for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
- Anerkjennelse av retten til å produsere mat til egen befolkning, og forbud mot dumpingeksport av landbruksprodukter. Med dumping må forståes salg til under kostpris.
- Anerkjennelse av at inndelingen av støtteordninger i bokser med forskjellige farge er en grov diskriminering av fattige land som utelukkende er i stand til å bruke støtte fra rød boks (toll), og en grov favorisering av rike land som systematisk kan grønnvaske det aller meste av sin støtte, og derved fortsette dumpingeksporten som før.
- En internasjonal langsiktig strategi for utrydding av sult ved å støtte småskalalandbruk basert på lokale ressurser. Strategien må finansieres av en internasjonal skatt av den typen som enkelte land allerede har innført, og som har bred støtte i FN
