WTO - hva nå?
Forhandlingsrunden innenfor WTO om en ny overordnet handelsavtale kollapset tirsdag 29. juli. Fredag 25. juli ble det varslet at de sju landene (USA, EU, Brasil, India, Japan, Kina og Australia), som hadde fått i oppgave å komme med reviderte tekster på landbruksområdet og for handel med industrivarer og fisk, hadde løst oppgaven sin. Denne enigheten ble umiddelbart karakterisert som et stort gjennombrudd i forhandlingene. Den generelle oppfatningen i Genève var at det framlagte forslaget til slutt ville få tilslutning fra alle medlemslandene, etter noe bearbeiding.
Den norske forhandlingsdelegasjonen var tidlig ute og ga sin tilslutning til forslaget. Det samme gjorde ulike sentrale næringsaktører og organisasjoner. Tilslutningen til forslaget fra bl.a. en landbruksminister fra Senterpartiet ble raskt gjort til et tema for kommentarer i norsk presse. På grunn av at det var helg ble denne saken i hovedsak ikke kommentert før mandag 28. juli. Da hadde det allerede begynt å komme nye signaler fra Genève. Enigheten i sjulandsgruppa var ikke så sterk som de første meldingene tydet på. India kunne ikke akseptere forslaget til såkalte sikkerhets-mekanismer (tollregimer) for utviklingslandene ved store prisfall og/eller stor import som ville kunne true u-landenes egen jordbruksproduksjon. Deres bekymring var at forslaget i alt for liten grad ville gi den nødvendige beskyttelse for den nasjonale matproduksjonen som bedrives av flere hundre millioner bønder. USA på sin side stod fast på forslaget som ville sikret de store eksportørlandenes interesser på det samme markedet som de indiske småbøndene til daglig betjener.
I løpet av et par dagers intense forhandlinger ble det klart at det ikke var mulig å få til en enighet som ga grunnlag for å forhandle videre og generaldirektøren i WTO måtte avblåse nok en forhandlingsrunde. I etterkant har det blitt framstilt som at bl.a. landbruksminister Brekk ble reddet av gongongen. Hans utsagn om at han verken var glad eller skuffet over forhandlingsutfallet kan også tyde på det. Andre, som også hadde kommentert og posisjonert seg i forhold til det såkalte gjennombruddet på fredag 25. juli, måtte revidere sine posisjoner i tråd med at det ikke ble enighet om en avtale.
For ordens skyld, Norsk Bonde- og Småbrukarlag støttet ikke forslaget.
Framstillingen over er kort-korttversjonen av handlingsforløpet gjennom ni dager med forhandlinger. Sjølsagt skjedde det mye mer og sjølsagt var diskusjonstemaene langt flere. Historien er likevel beskrivende for både kompleksiteten i forhandlingene og for de "enkle" motsetningene som har kommet til syne i disse forhandlingene gjennom flere runder, nemlig motsetningene mellom land med offensive eksportinteresser og land med defensive interesser for beskyttelse av eget jordbruk og næringsliv for øvrig.
Forhandlingsbruddet har som vanlig medført reaksjoner fra to hovedleire: De som beklager bruddet og de som har et annet syn på disse forhandlingene.
I gruppen av aktører som beklager bruddet finner vi, sjølsagt, den norske forhandlingsledelsen i Genève, næringslivsaktører og dessuten mange kommentatorer i de største riksdekkende mediene. Begrunnelsen for å beklage seg over utfallet av forhandlingsrunden er tilsynelatende lik hos flere av disse, men dersom en studerer dette noe nærmere vil en fort se at det er klare forskjeller.
Lederen av den norske forhandlingsdelegasjonen, utenriksminister Jonas Gahr Støre, har i en kronikk i Aftenposten 30. juli gitt sin versjon av forhandlingene og hvorfor han mener det er sterkt å beklage at en ikke lyktes med å komme fram til et forhandlingsresultat. Hans beklagelse virker oppriktig ut fra et politisk ønske om å komme fram til en løsning. Støre formidler også klart at det skjer forskyvninger i maktstrukturene mellom de ulike blokkene/landene som gjør at forhandlingene ikke er like enkle å gjennomføre nå som tidligere. Støres kronikk tar ikke for seg de sterke endringene som bl.a. har skjedd i de internasjonale og nasjonale matvaremarkedene det siste året. Hans beklagelse av forhandlingsbruddet kan ikke tolkes på annen måte enn at han mener at premissgrunnlaget for forhandlingene er rett og at det som har skjedd det siste året har liten relevans for forhandlingene.
Ulike kommentarer/innlegg i pressen (Aftenposten, Nationen, Dagens Næringsliv, Dagbladet m.fl.) de siste dagene er langt mer enkle og utilslørte i sin bedømmelse av forhandlingene. Det synes å herske en unison forståelse hos disse kommentarene om at i-land og u-land ville stille helt likt dersom tollsatser og andre handelsforstyrrende elementer ble redusert eller fjernet og at det uten videre ville bidra til å bedre u-landenes økonomi. Innleggene mangler en analyse av hvordan aktører/land med offensive eksportinteresser agerer i forhold til aktører/land med defensive interesser og produksjon for et hjemmemarked, enten av matvarer eller av andre varer.
Produksjon og handel med jordbruksvarer har gjennom flere forhandlingsrunder vært det vanskeligste forhandlingsområdet. Svært mange norske kommentatorer og meiningsdannere opp gjennom de siste årene har hatt en enkel oppfatning av at norsk landbrukspolitikk, norske tollsatser og norske bønder har vært den største hemskoen for utvikling av jordbruket i u-land og for handel med disse landenes varer på verdensmarkedet. Det har vært gjort mange forsøk fra ulike hold på å forklare disse menneskene hvordan handelssystemer med minst mulig bruk av toll og andre reguleringer ville virke for u-landene, men uten at en kan se å ha lykkes med det. De samme "gamle" kommentarene er presentert på nytt, enten fra en leder i Unge Venstre, en kommentator i Dagbladet eller redaktør i Dagens Næringsliv. Oppfatningen om at jordbruket i Norge står i vegen for utviklingen av jordbruket i u-landene har nærmest blitt et mantra for disse personene. Det faktum at det faktisk var India, verdens nest størst land målt etter folketall, som sa nei til avtaleforslaget på vegne av sine hundrevis av millioner egne bønder og dessuten et stort antall bønder i andre utviklingsland, ser ut til å ha gått disse kommentatorene hus forbi.
Det finnes unntak fra meiningsdannerne over. Representanter for norske og utenlandske miljø- og utviklingsorganisasjoner i samarbeid med organisasjoner for bønder og landarbeidere har fulgt utviklingen i u-landene på nært hold over lengre tid. Aksel Nærstad i Utviklingsfondet har gjennom mange avisinnlegg forsøkt å forklare noen av de sammenhengene som er nevnt over, seinest i en kronikk i Dagbladet 31. juli. Nærstads analyse av forhandlingsbruddet i Genève står i skarp kontrast til kommentarene fra den "andre siden", både når det gjelder perspektiv på helheten i disse forhandlingene og ikke minst konsekvensene for medlemslandene dersom det framlagte forslaget hadde blitt vedtatt.
Nærstads viktigste budskap er at premissene for forhandlingene er feil. Prinsippet om matsuverenitet og retten for det enkelte medlemsland til å beskytte eget jordbruk og eget næringsliv for øvrig må anerkjennes som grunnleggende.
Ulike internasjonale analytikere deler heller ikke oppfatningen om at sammenbruddet i forhandlingene er en katastrofe for videre handel og økonomisk vekst. Mange viser til at handelen fungerer greit slik som systemene er i dag. De ulike landenes økonomier er i konstant utvikling og mye har endret seg bare i løpet av den snaue ti-årsperioden som har gått siden møtet i Seattle høsten 1999. I en verden med vekst i befolkningen og vekst i kjøpekraften hos store folkegrupper vil etterspørselen etter varer og tjenester sørge for at handelen fungerer, uansett.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag anerkjenner behovet for å få på plass et internasjonalt regelverk for handel som sikrer både store og små lands aktører en rettferdig og likeverdig behandling og like muligheter. Forutsetningen for å kunne etablere et slikt regelverk må imidlertid være at det må tas hensyn til at ulike varer og tjenester har ulik betydning og viktighet. For landbruksavtalens vedkommende må det innebære at matsuverenitetsprinsippet må inn som et fundament. Det er forskjell på å produsere og handle med mat eller spiker, det er en forskjell på om offentlig vanntilførsel eller skolevesen i et land skal styres nasjonalt eller om disse tjenestene skal drives av internasjonale selskaper ut fra et profittbehov. Dersom det ikke utvikles styringssystemer og regelverk som vanlige folk oppfatter er til fordel for seg sjøl og ikke for noen andre på motsatt side av kloden, så vil en heller ikke lykkes med å få stand disse avtalene.
